Det er slik jeg burde blogge nå. Med nedslått blikk og halen lavt. For jeg har vært en veldig dårlig blogger ei stund nå. Men halen er høy og øynene observante – jeg har rett og slett hatt mye gøy og masse å holde på med, så da er det ikke alltid lett å prioritere tid til blogging. Hmph. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Og det er lettere nå som dagene er lysere, tror jeg. For sola er tilbake!
Vendt mot sør, der den skal komme fra...
I forrige uke en dag tok matmor meg med til havet igjen, for vi skulle se etter sola. Egentlig var den tilbake lenge før, men skyer i sør har gjort at den ikke var synlig tidligere. Denne dagen, derimot, var det klar bane for den store gule kula som trilla opp bak fjellene. Etterhvert. Og jeg var klar til å hilse på en gammel kjenning…
Endelig ser vi hverandre igjen!
Etter at jeg hadde venta ei stund, og lekt litt og snust litt og nesten gått hjemover igjen, dukka den opp. Sola snek seg over fjellryggen litt vest for Børvasstindan, og hele fjeset mitt ble gyldent. Jeg løp ikke rundt, snuste ikke i tangen eller noe annet. Jeg bare satt andektig og så på. Det ER noe eget med å se sola når man ikke har sett den på over en måned.
Jeg vet hvor utsikta er best!
Det var ikke bare meg og matmor der. Da sola kom opp, kom plutselig tre forskjellige andeflokker svevende stillferdig gjennom lufta og landa i havet nede i den lille bukta hvor sola speilet seg. De klumpet seg sammen og lot til å nyte lyset. Snart kommer det med varme også, men ikke riktig enda.
Vinteren i år har vært ganske snefattig og til dels våt, spesielt sammenlignet med den lange paradisvinteren vi hadde i fjor. Så da er det greit med sol akkurat nå, siden det ikke er sne til å lyse opp landskapet når det egentlig er mørkt. En trubadur her fra byen sier det så enkelt i en sang: Vi har sola, og snart e det sommer… 
Til gjengjeld utforsket jeg den lokale cateringen, og det er i dag et par færre mus på fjellet enn det var før vi la ut på tur. Smågodt skal man unne seg, selv om det er over nyttår og alt!
