Trekkferd i utlandet

Jeg har fått meg flere nye venner i helga! En utenlandsk firbeint, en norskprodusert tobeint og et ukjent antall andre firbeinte av samme slag som meg selv. Det er ikke verst for ei helg, eller hur?

Jeg og Søta (lille) Bror

Mitt livs første utenlandstur skulle altså skje i en alder av under to år. Sammen med matmor og noen andre som syns at huskyer er ålreite dyr dro jeg til fjells hos et familiemedlem som heter Søta Bror. Søta Bror hadde en hund, en breton tror jeg. Han het Leo og var bare 10 mnd gammel, men vi ble kjempegode venner. Leo løp ofte løs rundt på området hvor vi bodde. Han våget seg ikke ned til trekkhuskyene som var oppstallet nedenfor hyttene, men jeg var tydeligvis ikke så farlig som dem. Noen ganger var Leo sammen med ei elghundtispe som het Bella. Urettferdig at ikke jeg fikk løpe løs sammen med dem, ikke sant?

Forvist til gangen - godt med tobeint selskap der!

Den norskproduserte tobeinte er bare litt yngre enn meg, i underkant av to år. Han hadde mye bedre sinnelag enn mange av de andre tobeinte – for da jeg var henvist til opphold i gangen, kom han og holdt meg med selskap. Klatra litt over og rundt og forbi meg, men var mest av alt bare sammen med meg. Du lille? Jeg syns du var en fin fyr, jeg. Vi kan gjerne henge sammen mer!

Hilser på forblåste slitere

Noen må slite for føden, andre kommer lettere til det. Hundene til Knut måtte trekke både Knut og sleden hans flere mil på lørdag – jeg slapp unna med å trekke matmor på ski et stykke, og hun gikk sogar mye av distansen selv, eller hjalp til i det minste. Da sliterne kom inn igjen etter en lang dag på sporet, var jeg borte og hilste på dem. Med respekt, naturligvis. De var ganske forblåste, men det hadde visst vært en fin tur!

Jeg bidrar til husholdningen, med tennflismakeri!

Søndag måtte jeg trekke matmor flere kilometer på ski! Hun hjalp godt til selv også, og jammen tok hun seg ikke tid til å nekte meg å tisse på alle merkekvistene som var satt opp langs løypa… Men da vi hadde kryssa vannet og etter hvert nådd frem til en odde på andre siden, fikk jeg et gjensyn med flisespikkingens kunst. Ei hel vinterfrossen bjørk sto klar og venta på meg! O lykke. I tillegg fikk jeg snack; nemlig årntli pølser. Veldig god motivasjon før turen tilbake mot hytta vår.

Det er kanskje ikke rart jeg er sliten i hodet nå? Etter ei helg med masse uvante omgivelser, folk og dyr, og med brudd på alle rutinene og massevis av inntrykk er hodet mitt ganske fullt. Så jeg tror egentlig jeg legger meg litt. Fint at jeg får dagen hjemme for meg selv. Zzzzzhhh….