Det er fredag. Og etter å ha jobbet og slitt på kontoret hele dagen, var det godt å endelig komme seg ut i frisk luft og solskinn. Dessuten møtte jeg på Wyclef – og DET var stor stas!
Dette er Wyclef i et rolig øyeblikk
Wyclef er en snart seks år gammel blåøyd (bokstavelig talt) alaskahusky som er både stor og sterk, og vi har møttes noen ganger før. Denne gangen var det bare oss der, så da kunne vi boltre oss helt uten hensyn til andre firbeinte og deres tobeinte vedheng. Johoooo!
- Wyclef og jeg er like glade og ukompliserte
Wyclef er omtrent like høy som meg, men han har mer muskler og kjøtt på kroppen. I januar møttes vi på nyttårsrennet i Sulis, hvor han var med på snørekjøringa. Jeg får kanskje prøve meg neste år! Det han hadde i styrke, tok jeg igjen på fart. Da vi løp omkring dro jeg lett fra ham – og da bjeffa han mens han løp etter meg. Ikke at det hjalp så veldig 
Ser du meg? Litt oppi bakken, omtrent midt i bildet...
Da Wyclef måtte gå hjem, var det heldigvis mye moro som gjensto for meg. Jeg fikk løpe utover på Skansen og snuse overalt. Siden både ørn og mink holder til der, må man snuse fra nederst til øverst for å få med seg godsakene. Jeg mistenker dessuten at det lever mus under sneen et par steder der, men jeg klarte ikke å ta dem før jeg måtte løpet etter matmor og passe på henne så hun ikke skulle forsvinne for meg.
Sola går ned - jeg er fortsatt oppe...
Sola går ned stadig senere, og det var veldig godt å få god tid ute i dagslyset selv om jeg hadde jobba på kontoret hele dagen. Hun derre tobeinte jeg drassa med meg virka også lys og lett til sinns, så det ble virkelig helgefølelse etterhvert. Vel hjemme igjen kunne jeg nyte et godt måltid før jeg starta på middagshvilen – i likhet med hun tobeinte, selv om menyen hennes var noe annerledes enn min.
Kos dere i helga, firbeinte fininger!
