Vendt mot sør, der den skal komme fra...

I forrige uke en dag tok matmor meg med til havet igjen, for vi skulle se etter sola. Egentlig var den tilbake lenge før, men skyer i sør har gjort at den ikke var synlig tidligere. Denne dagen, derimot, var det klar bane for den store gule kula som trilla opp bak fjellene. Etterhvert. Og jeg var klar til å hilse på en gammel kjenning…

Endelig ser vi hverandre igjen!

Etter at jeg hadde venta ei stund, og lekt litt og snust litt og nesten gått hjemover igjen, dukka den opp. Sola snek seg over fjellryggen litt vest for Børvasstindan, og hele fjeset mitt ble gyldent. Jeg løp ikke rundt, snuste ikke i tangen eller noe annet. Jeg bare satt andektig og så på. Det ER noe eget med å se sola når man ikke har sett den på over en måned.

Jeg vet hvor utsikta er best!

Det var ikke bare meg og matmor der. Da sola kom opp, kom plutselig tre forskjellige andeflokker svevende stillferdig gjennom lufta og landa i havet nede i den lille bukta hvor sola speilet seg. De klumpet seg sammen og lot til å nyte lyset. Snart kommer det med varme også, men ikke riktig enda.

Vinteren i år har vært ganske snefattig og til dels våt, spesielt sammenlignet med den lange paradisvinteren vi hadde i fjor. Så da er det greit med sol akkurat nå, siden det ikke er sne til å lyse opp landskapet når det egentlig er mørkt. En trubadur her fra byen sier det så enkelt i en sang: Vi har sola, og snart e det sommer…

Nesten bare månelys over ukjent sti

En dag for ikke lenge siden var jeg og matmor på jakt etter junkeren. I byen er det nemlig et fjell som heter Junkerfjellet, og da bor det vel en junker der, tenker jeg? Vi fulgte ikke de store veien innover marka, men tok stier ingen av oss kjente fra før. Bakken var dekket av litt snø og månen lyste opp landskapet så det var blått. Men matmor hadde med seg hodelykt også, for hun fikk ei til jul som skulle testes ut. Den funka, for å si det enkelt. Vi tok en sti hit, og en sti dit, ogen sti oppover og en sti bortover og… til slutt hadde vi vært rundt på hele Junkerfjellet. Men noen junker fant vi ikke. Meget mystisk.

Lokal ferdselsåre - Junkerfjellets sinsenkryss?

Til gjengjeld fant vi spor etter en hel del lokale innbyggere og lokal trafikk. Elg, rev, mus, hare og diverse fugler hadde satt masse spor etter seg, og ikke alle var gamle heller. Et par ganger så vi gule øyne inne blant granene, men de kom aldri så nært at det ble noe action Til gjengjeld utforsket jeg den lokale cateringen, og det er i dag et par færre mus på fjellet enn det var før vi la ut på tur. Smågodt skal man unne seg, selv om det er over nyttår og alt!

Jeg håper det blir flere måneskinnsstreifturer i vinter, for dette ga mersmak. Og neste gang skal jeg vurdere å godta at kameraet blir med, ikke bare mobilen. Så får dere se hvordan det virkelig er når det er månelyst i skogen!

King er kongen av krøll

Jeg har møtt kongen – kongen av krøll, kanskje? Han heter i alle fall King, og han er en 4 mnd gammel portugisisk vannhund. Han skal bo borti gata hos Regine ei stund, mens folket hans er på en tur han ikke kan være med på. Jeg syns King er snusverdig, men han har ikke lært helt å slappe av, så det hender det blir litt masete når han og jeg er i samme hus. Jeg gjør mitt beste for å overse ham, men det er vanskelig med noen som går på deg hele tida… Det nytter ikke å legge seg og se i en annen retning heller. Men jeg husker hvordan det var å være valp (det er jo leeeengen siden!), så jeg er skrekkelig tålmodig med ham. Matmor roser meg for det.

King sjekker meg ut

Her møtes King og jeg tilfeldig utenfor huset til Regine. Klokka er bare kvart over sju om morgenen, og jeg gjesper nesten kjeven ut av ledd mens jeg går morgentur. Men han lille jypblingen? Han var i full turbo. Jeg må innrømme at selv om han er en trivelig liten sak, blir det lett litt masete så det er greit at  han ikke bor i mitt hus. Om morgenen er jeg dog heldigere enn ham – han får bare tisse litt utenfor huset, mens jeg får en halvtimes tur helt for meg selv, sammen med matmor. Det har sine fordeler å være stor!

Trimmer jyplingen litt Fra venstre meg, Mia (litt skjult) og King

Da Mia var her i jula, var vi ute og lekte sammen med King en dag, begge to. Vi har et sted borti nabolaget hvor vi tidvis får løpe løse, og der var rikelig plass for tre hunder å herje ganske usjenert rundt. Mia og jeg løp for det meste fra King, men han kom ufortrødent etter dit vi var til enhver tid. Mia har det med å plutselig legge seg ned under leken og skulle gjete på meg, men tror du King gikk etter henne da? Neeeida. Han kom fortsatt etter meg, uansett hvor tilgjengelig Mia var.

Kanskje han har skjønt hvem som EGENTLIG er kongen her i traktene?

Hjemmekontorinspektøren på post

Matmor har mer eller mindre fått seg ny jobb, og i den forbindelse hender det at hun jobber hjemmefra. Da er hun ganske kjedelig, hun bare sitter i det grå treseters hjemmekontoret og har lappetoppen på fanget store deler av tida. Når hun ikke sitter i telefonen eller lager te, naturligvis.

Jeg syns imidlertid at det kan være litt suspekt at hun blir så opptatt av den lappetoppen – jeg mener, hvordan kan hun overse meg så lenge av gangen? Derfor hender det at jeg må inspisere. Du skal ikke ha andre hunder enn meg, og du skal jobbe når du sitter på kontoret. Så jeg sjekker at hun ikke har andre hunder enn meg inne på lappetoppen (jeg har nemlig hørt hundelyd derfra noen ganger, for lenge siden). Deretter sjekker jeg at hun faktisk jobber. Taktikken min er å late som om jeg ser ut vinduet, men i sideblikket  har jeg øynene på henne.

Hundeforbud i sofaen? Ja, jøss. Skjønner ikke hva du snakker om. Dette er jo hjemmekontor, og der gjelder andre regler. Det neste blir vel at jeg må inspisere bortejobbkontoret og se om ikke det er plass til en firbeint inspektør der også!

Ulovlig? Hører ikke.

Det bedrives aktiv forskjellsbehandling i heimen. Men det er helt i orden når man er så fin som Mia er. Dessuten er hun jo gjest, og gjester skal ha det best mulig når de er hos oss.

Fortsatt god jul,venner!

Nesten sofagriser

Det er ikke alltid morsomt med besøk. For noen ganger blir Mia lei av meg og legger seg under den grønne sofaen. Der kommer ikke jeg til, så jeg må bare ligge foran og vente til hun kommer ut igjen. Er jeg heldig, får jeg snust litt på labbene eller rumpa når hun snur på seg, men that’s it. Jeg er for stor til å få plass under sofaen

Til gjengjeld har jeg full kontroll. Hun kommer seg ikke ut før jeg flytter meg. Så jeg vinner til slutt likevel.

Min yndlings-fåretrekker

Gjett hvem som er hos oss? Mia! Etter sommerens langvarige feriekoloni hos oss ser historien ut ti  å gjenta seg selv. I går kom Mia med mat, sele og bånd, samt julegaver (hvor ble de av forresten? Anyone?). Og da matmora hennes dro, ble Mia igjen. Min matmor sier at hun skal være her helt frem til neste år, og det er jo ganske lenge tror jeg. Et år, lizzm. Vi har allerede vært ute på flere lufteturer sammen, og siden det er sne har vi det temmelig morsomt. Hurra for julekoloni!

Pinneglad trio med Landegode i bakgrunnen

I dag var det ekstra morsomt i kolonien. Ikke lenge etter morgenturen ga matmor tegn til at vi skulle ut igjen, og jeg og Mia ble naturligvis med ned trappa. Vi var såvidt utenfor porten og begynt å gå bortover gata før jeg syns jeg så noe kjent. Og joda. Det var Cassi, inni en bil sammen med matmora si. Det viste seg at jeg og Mia også skulle bli med i den bilen, og med hele gjenget godt installert dro vi til Ausvika nord for byen. Der fikk vi løpe løse, hele gjenget, i landskapet nede ved havet. Vinden truet tidvis med å blåse de tobeinte på hav, men det gikk heldigvis bra.

Og vi firbeinte? Vi herja av livsens lyst i lange tider. Til sist hang tunga ut på oss alle tre, og vi ble satt i bånd før vi gikk tilbake til bilen igjen. Denne feriekolonigreia på vintertid later til å bli bra, den også…

En gentleman og to damer

Ikke visste jeg om det før vi kom dit, men jeg hadde visst en playdate i dag! Matmor og jeg gikk til Bodøsjøen, og der var Frida og venta på meg Hun har hatt løpetid, så det er ei stund siden sist, men nå er hun ferdig med den. I stedet hadde vi kollektiv løpetid ved havet – du skal tro vi langet ut. Og før vi hadde vært der så veldig lenge kom en hund til. Det viste seg å være Cassi, som også er venninne av meg. Frida var ganske hissig mot Cassi, men det løste vi enkelt. Cassi og jeg bare løp fra Frida I alle fall av og til. Innimellom løp vi sammen alle tre, jeg foran, Cassi i hælene på meg og Frida pesende bak. Det gikk fint, men med en gang det stoppet litt opp, ble det spetakkel mellom damene. Jeg prøvde å fredsmegle litt, men det var ei av dem som ikke akkurat var lydhør for konstruktive innspill.

Ny lærdom altså: Ikke mer enn ei dame av gangen, hvis det ikke er flere herrer tilstede!

Jeg og Høvdingen før jeg flytta hjemmefra

Vi var ute på moloen, det var søndag formiddag og der var ganske mye folk. Derfor fikk jeg ikke løpe løs. Men hvem er det vi møter nesten helt ytterst? Jo, det er han høye lyse bengelen som førte oss sammen – høvdingen i Heggmoen! Det er han som eier mamma og pappa, og det var i hundegården hans jeg ble født og bodde, frem til jeg flytta til matmor en sen julidag i fjor sommer. Nå var han ute på moloen en tur før han skulle på jobb, og etter å ha hilst lenge og vel på ham, gikk jeg (og matmor) sammen med ham tilbake. KJEMPESTAS!

De prata dessuten om at vi skal dra til ham på besøk, og at jeg skal få prøve å løpe foran sleden en gang. Det tror jeg kan bli spennende, men jeg er ikke sikker. Høvdingen sa at jeg er mye større enn broren min Elmer, som bor hos ham, og søster Jergul for den del. Så kanskje jeg klarer å trekke litt, jeg også? Man er da tross alt husky… Hvis det skjer noe på sledefronten, skal det bli bildebevis. Jeg lover! Men det blir ikke før over nyttår i alle fall. Hvis jeg ikke tyvstarter på Røros i februar

Jeg og Cassi hadde MASSE plass å leke på i dag

Jeg trodde jeg så en blånisse i hundeversjon da vi gikk oppover langs Bodøelva i dag. Men på nærmere hold viste det seg at den blå hunden i virkeligheten var en gammel kjenning, Cassi, i blått dekken! Det var ingen andre folk eller dyr i nærheten akkurat da, så da matmor så hvem det var vi møtte, kobla hun meg fra båndet og lot meg løpe løs. Kjempestas! Cassi fikk også komme løs ganske raskt, og selv om hun hadde dekkenet på, var hun temmelig rask. Vi jaga hverandre rundt og rundt på jordene på hver side av veien, og det var fryktelig morsomt. Jeg løp naturligvis fra henne, men slakka litt på farta innimellom så det skulle bli lek ut av det

Ikke helt ferdig med leken, gitt!

Etterhvert kom det litt flere folk og joggere forbi, så da ble vi tatt i bånd. Men å leke klarte vi likevel! Cassi bor visst ikke så langt fra der vi møttes, så kanskje jeg skal få matmor til å si fra til henne neste gang vi er i området der? Det var morsomt å leke sammen igjen, og det beste var at Cassi har blitt litt flinkere til å leke. Hun vil ikke bare bite over strupen mer, men faktisk løpe og herje på annet vis også. Dagslystimene i dag var muligens de beste dagslystimene jeg har hatt denne uka For da jeg hadde lekt med Cassi, gikk vi en laaaang tur i marka før vi dro hjem igjen.

Nå ligger jeg nesten avsvimt på gulvet i stua og sover. O du gode adventsmørketid…